Husk: All ære til Rowling! Jeg eier ingenting av Harry Potters verden. Beklager på forhånd om det er noen slurvefeil her.

-

Kap5: GAVEN FRA SIRIUS

"Er det noe galt?" spurte Harry. Han kunne ikke hjelpe for å forberede seg for det verste. Hadde det vært et annet angrep? Hadde noen andre dødd? Hva var det som hadde skjedd? Han kastet et fort blikk mot Dursleyene og så at de så nervøst mellom han og Dumbledore.

"La meg forklare først Harry," sa Dumbledore, mens han gikk inn i stua og tryllet fram en stol fra løse luften. Harry ignorerte Petunias og Dudleys forskrekkede utrop og satt seg ned på sofaen.

"Hva jeg har kommet for å diskutere," sa Dumbledore, og så på Harry over halvmåne brillene sine. "Er testamentet til Sirius."

Effekten over Harry var øyeblikkelig; så snart han hørte Dumbledores ord ble magen hans til is og han begynte å skjelve. Han ville ikke tenke over Sirius! Hvorfor kunne alle sammen bare la han være i fred og la han ta hånd om det selv? Han ville ha noe fra Sirius! Han var grunnen til at Sirius var død!

"Sirius har gitt deg ganske mye, Harry," forsatte Dumbledore. "Halvparten av pengene i hvelvet hans er dine og er allerede blitt overført til ditt eget hvelv. Hr. Weasley og Fr. Granger har fått to tusen galleoner hver og Remus har fått resten. Men det er mer—" Dumbledores øyne funklet når han sa dette "—han har også gitt Grimmauld huset til deg og noe som du kan se utenfor.

Harry så opp av det, nysgjerrig mot sin vilje. Hva annet kunne det være?

"Men før du går og ser, så er det noe annet du må få vite."

Harry fortrengte et snøft.

Dumbledore sukket lavt akkurat som han visste hva Harry tenkte (noe som ikke var usannsynlig) og plutselig hørtes han mye mer alvorlig ut.

"Harry, dette er det veldig få som vet. Sist natt, rett etter at Kingsley døde, så ble Fudge sparket. Han har allerede blitt erstattet med Fru Bones. Nå er det ikke sikkert at hun kommer til å beholde jobben – det kommer an på valget i september – men for nå er hun den eneste som kan ta over.

"Så snart jeg hørte om dette hadde vi en prat sammen. Vi ble til slutt enige om å gjøre et unntak av reglene og tillate deg å øve magi resten av ferien som en voksen. Du må være i stand til å ta vare på og beskytte deg selv disse tider."

Harry måtte stoppe seg selv i å hoppe ut av sofaen og gi den gamle trollmannen en klem. Han kunne ikke tro det han hørte! Hodet hans begynte øyeblikkelig å surre med alt det han kunne gjøre, men Dumbledore var ikke ferdig.

"Du må huske at dette er et stort ansvar. Du vil bli sett på som en lovlig voksen og du må ikke misbruke dette på noen måte. Konsekvensene vil bli store."

"Betyr det at jeg kan melde meg inn i Orderen?" spurte Harry ivrig. Han satt helt på kanten av sofaen nå.

"Dessverre – nei," sa Dumbledore med et lite smil. "Det kan du ikke. Du har nok å tenkte på for øyeblikket."

Harry nikket, bare litt skuffet. Han tittet fort over på Dursleyene igjen, som nå stod sammenklemt inne i et hjørne, stive av skrekk. Harry smilte. Å ja, dette vil bli moro…

Harry kom plutselig til å tenke på noe annet. "Herr Dumbledore? Er det noen mulighet for at jeg kan få noen øvelsestimer? Jeg har lest om en god del formler som jeg har lyst til å prøve ut, men jeg trenger noen som kan trene meg."

Dumbledore tenkte over saken en stund. "Det kan nok bli arrangert. Hvis du ønsker så kan jeg trene deg personlig tre ganger i uka."

Harrys mage gjorde en salto i spenning. "Supert! Når kan vi starte?"

Dumbledore klukklo av hvor ivrig Harry var. "Jeg har litt tid i morgen. Men jeg vil foreslå at vi gjør det i det nye huset ditt."

"Ok…" sa Harry sakte. Han hadde egentlig ikke mye lyst til å gå tilbake til det stedet, men hvis det var den eneste måten han kunne få trent så hadde han ikke mye valg.

"Du vil ha masse tid til å studere der," sa Dumbledore. "Huset er tomt bortsett fra Herr Lupin og familien Granger, siden det ikke er trygt for dem å bo i sitt eget hus for øyeblikket."

Harry nikket og følte at magen hans tok en ny salto av tanken på å se Hermione igjen etter det som hadde skjedd kvelden i forveien. Han hadde gått over streken der. Hva ville han gjøre hvis Hermione ikke ville være vennen hans lenger på grunn av det?

"Hvordan kommer vi oss dit?" spurte Harry. Han husket hvor kaldt det hadde vært sist sommer når han måtte fly dit til på Firebolten. Han hadde ikke lyst til å gjenta den turen med det første, særlig fordi han ikke hadde fått tilbake Firebolten enda.

"Jeg bruker Fawkes," svarte Dumbledore. "Men jeg vil tørre å påstå at du heller vil bruke den siste gaven Sirius kunne gi deg. Den venter på deg utenfor."

Harry nikket svakt.

"Når foretrekker du å dra?"

"Å," sa Harry, tankene hans et annet sted. Han renset stemmen. "Jeg antar at jeg kan dra om en time eller to. Jeg må bare … pakke først."

"Den er grei. Vær forsiktig med hvordan du bruker gaven," sa Dumbledore mykt og forsvant med et lite popp.

Harry satt i sofasetet en stund mens han tenkte over hele situasjonen. Så mye hadde skjedd på en gang.

Dursleyene, som hadde vært merkelig stille hele tiden, stirret fortsatt på flekken hvor Dumbledore hadde vært. Ingen av dem turte å røre seg i det hele tatt.

Harry gikk stille opp på rommet for å hente tryllestaven. Han følte seg spesielt spent siden det var nå han hadde muligheten å gjøre det han hadde drømt om så lenge. Han var lovlig. Han var selvstendig.

Han bestemte seg for at det første han skulle sjekke ut var gaven fra Sirius, men han stoppet når han kom frem til ytterdøra. Noe holdt han tilbake. Den siste tingen…

Harry ignorerte klumpen i halsen. Med lynene lukket åpnet Harry døren og gikk utenfor.

Han åpnet øynene sakte og gispet.

Der, rett foran han, stod den kuleste motorsykkelen han noen gang hadde sett!

Den var stor, i en vakker svart farge som reflekterte lyset. Den hadde en kraftig motor, og et bredt og langt sete som sikker var laget av skinn og så dødelig komfortabel ut. Harry visste ikke mye om motorsykler, men det var tydeligvis ikke noe alle kunne få råd til. Det som var rart var at sykkelen så kjent ut.

Harry flyttet de vide øynene sine fra setet og til styret. Det hang en lapp fra et av håndtakene. Han fjernet lappen og leste den med skjelvende hender. Den var fra Lupin:

'

Harry,

Sirius ville ønsket at du skulle ha denne. Jeg håper du vil nyte den like mye som han gjorde og ta godt vare på den.

Pass på deg selv,

Remus.

-

Harry tørket skinnet med håndbaken. Jeg håper du vil nyte den like mye som han gjorde… Harry kunne praktisk talt høre Lupin si det til han og han kunne lett se for seg Sirius med et ansikt full av glede og stolthet, mens han kjørte sykkelen så fort at den ble borte før man rakk å blunke; hans tøffe man av hår blafrende i vinden. Borte…

Harry så over sykkelen igjen og lengtet etter å prøve å kjøre den.

Men før det hadde han andre ting å gjøre.

-

-

Pakkingen hadde ikke tatt mye tid; Harry hadde ikke tatt seg bryet med å pakke ut mesteparten av skolesakene, så alt han trengte å gjøre var å pakke ned litt klær og et par bøker ned i kofferten. Harry hadde mye moro med å bruke en sveveformel på kofferten i stedet for å bære den ned trappene. Petunia, som hadde gjort den tabben ved å gå forbi trappa med et stort fat med frukt i det øyeblikket Harry var på vei ned med kofferten svevende foran, mistet fatet med et skrik. Frukten falt i gulvet og rullet i alle retninger, og fatet knuste.

Petunia var rasende. "DET DER ORDNER DU OPP I!" skrek hun, og viftet en beinete finger i Harrys retning, hånden hennes skjelvende.

Harry gliste og satte kofferten ned på gulvet. Så brukte han en enkel 'reparo' formel på fatet, og rett etterpå var den så god som ny.

Petunia gapte som en gullfisk, ute av stand til å si et eneste ord. Øynene hennes var så store at Harry var redd for at de kanskje ville hoppe ut av hodet hennes og lande på han.

Han klarte å la være å klukkle; det var faktisk nesten synd at han ikke kunne være der lenger, når han faktisk kunne gjøre magi og få den hevnen han hadde lengtet etter så lenge.

-

Harry måtte ikke dra med en gang, så han hadde masse tid til å vise Durseleyene akkurat hvor takknemlig han var for at de hadde 'passet på' han. De neste førti minuttene så brukte Harry magi så ofte han kunne, fra å få posten til å jage Dudley rundt i stua. Når Dudley prøvde å løpe ut ytterdøra så brukte Harry låseformelen som Hermione hadde lært han og lyste opp staven med en myk lumos. Det var nok til at Dudley besvimte av skrekk.

Harry hadde allerede fryst onkelen og tanta hans, så de kunne ikke hjelpe sønnen deres mer enn Dudley kunne hjelpe seg selv.

Harry brukte til og med sveveformelen på seg selv, men det funket ikke så bra. Føttene hans, til tross for at de ikke rørte bakken, ville gli i alle retninger akkurat som han stod på en ekstrem glatt is.

Harry kunne fullt og helt forstå hvorfor Fred og George hadde likt å bruke magi så ofte. Han hadde ventet så lenge på dette og det føltes fantastisk! Hvorfor hadde han i det helt tatt tenkt tanken av å bruke en av de Utilgivelige?

-

-

Etter en time var mye av moroa forsvunnet. Dursleyene gjorde ikke stort annet enn å besvime eller gjemme seg for han, så de var ikke noe morsomme. Det var synd å innrømme det, men Harry ville ha en utfordring. Han ristet hodet av seg selv og krympet kofferten så han kunne ha den i lomma. Han sjekket en gang til at han hadde med seg det han trengte (han hadde jo fått samlet litt av hvert i alle årene på Hogwarts) og gikk ut, enda en gang i under over synet av den ekstremt kule motorsykkelen. Det var bare et problem:

Dumbledore hadde glemt å gi Harry en nøkkel.

Flott. Nå hvordan i all verden skulle han kunne klare å kjøre den tingen?

Harry sukket og rørte sykkelen forsiktig med fingertuppene. Den skalv under hånda hans, som den inviterte Harry i å komme nærmere.

Harry følte plutselig en kribling i nakken som fortalte han at noen holdt øye med han. Harry snudde seg rundt og så ingen annen en Dudley spionere på han fra vinduet. Han så veldig sjalu ut, og det minte Harry om seg selv fra alle de gangene Dudley hadde fått noe nytt og fint og ikke han. Harry gliste ertende tilbake til Dudley, han klarte ikke å la være. Den feite grisen forsvant fort ut av synet.

Harry lo lavt og flyttet oppmerksomheten frem igjen. Han visste fortsatt ikke hva det var meningen at han skulle gjøre. Harry holdt nesten på å snu og gå inn i igjen, men på en eller annen måte var bare tanken av å få studert sykkelen litt til nok til at han ble stående.

Han rørte ved sykkelen flere ganger; ned fronten, over setet, over hjulene … hver gang så skalv sykkelen av innestengt kraft, og hver gang nøt Harry det.

Han lurte på hvordan det ville være å sitte i den, så han svingte det ene beinet over sykkelen og satte seg ned på setet. Sykkelen skalv igjen, mer denne gangen, og så uten advarsel skrudde motoren seg på. Ingenting kunne ha forberedt Harry på det, og han holdt nesten på å hoppe rett av igjen. Hvor hadde Sirius fått den fra? Det kunne umulig være en Muggle-sykkel! Med mindre det var noe lignende den flygende bilen Arthur hadde? Harry visste bare en ting, og det var at det kunne umulig være en normal sykkel.

Harry holdt akkurat på å prøve å finne gasspedalen eller noe lignende – et eller annet som ville få sykkelen til å gå fremover, da den plutselig begynte å trille nedover gata. Helt på egen hånd. Det var en deilig og mektig følelse, selv om det gikk ganske sakte. Hvor fort den kunne gå var derimot ikke det Harry tenkte mest på for øyeblikket. Han var mer bekymret over at han ikke visste hvordan han kunne stoppe den! Harry visste jo ikke hvorfor sykkelen hadde begynt å gå fremover i utgangspunktet!

Motorsykkelen stoppet.

Rart.

Harry begynte å føle seg dum nå. Kunne bilen lese ønskene hans eller noe? Eller var han virkelig så dum som Snape ofte sa han var? Sikkert det siste, tenkte Harry for seg selv, men det skadet ikke å prøve. Det var ikke sånn at han hadde noen bedre forslag.

"Eh, kan du gå fremover?" spurte Harry sykkelen forsiktig.

Den begynte å kjøre litt fortere enn det den hadde gjort tideligere.

"Kan du stoppe igjen også?" spurte Harry, forvirret men spent, og den stoppet. Nå var Harry sikker; den gjorde akkurat som han ba den om. Kult!

Harry ba motorsykkelen til å kjøre fremover igjen, enda fortere denne gangen, og igjen gjorde sykkelen som Harry ville. Han nøt følelsen sykkelen ga han; hvor kraftig den føltes under han, og hvordan den fulgte Harrys minste kommando … det fikk han til å føle seg mektig og fri.

-

Etter å ha kjørt på en nesten tom vei i en halvtime, så fant Harry ut at ikke bare kunne motorsykkelen gå fortere og saktere på kommando, den kunne også bli usynlig. Harry var også usynlig når den var det og Harry hadde alle planer om å forsette å ha det på den måten helt til en bil nesten kolliderte i han bakfra. Etter det fant Harry ut at det var tryggest å være synlig.

Harry fant også ut at å kjøre i en lett genser ikke var noe smart, for vinden var iskald og snart kunne han ikke føle fingrene sine engang, ettersom de var stive av vind og kulde.

Harry stoppet på en bensinstasjon og gikk bak bygningen så han kunne Transfigurere genseren til en svart jakke. Den var ikke veldig komfortabel og heller ikke stilig, men det var definitivt varmere.

Harry trakk på skuldrene og gikk foran bygningen igjen. Der la han merke til et par jenter som kom ut av kiosken. De blunket til han og begynte å knise. Harry rynket pannen og fant veien tilbake til motorsykkelen hvor han raskt klatret på.

Harry hadde blitt vant til den lette skjelvingen fra sykkelen nå, og uten å tenke seg om ba han bilen å gå forover.

Jentene stoppet å knise og så på han i stedet med munnene åpne. Harry lukket øynene i frustrasjon, han burde ha vært mer forsiktig. De ville garantert bli mistenksomme nå.

De ville ikke stoppe å stirre. Selv om Harry fikk mer og mer avstand mellom dem så kunne han ikke hjelpe for at han ønsket at sykkelen rett og slett kunne fly han av gårde. Vekk fra jentene, vekk fra verden. Han likte ikke at folk stirret uansett om de var Muggles eller ikke.

Sykkelen løftet seg plutselig opp fra bakken.

Først la ikke Harry merke til det engang for det var jo akkurat det han hadde ønsket, men så snart han la merke til det gispet han og var snar med å få motorsykkelen ned til bakken igjen. Han turte ikke se om jentene hadde lagt merke til det eller ikke, og prøvde heller å se ut som om ingenting hadde skjedd.

Heldigvis hadde de nok vært såpass langt unna at de ikke hadde lagt merke til det. Så snart Harry var sikker på at ingen så på ba han sykkelen om å bli usynlig og deretter lette fra bakken.

For en følelse det var! Det var fantastisk og kunne ikke bli sammenlignet med alt annet Harry hadde flydd på. Joda, Firebolten kom veldig nærme på grunn av farten, men han måtte innrømme at motorsykkelen var rask den også, og veldig, veldig komfortabel å sitte i.

Hvis en Muggle lurte på hva den merkelige motorlyden var og så opp, så la ikke Harry merke til det. For første gang den sommeren så tillot Harry seg selv å ha litt ren moro, og han tenkte ikke en eneste gang på Sirius død eller Spådommen.

-

-

Det tok Harry litt mer enn to timer å komme til Grimmauld Plass. Når han endelig kom frem krympet han motorsykkelen og tok den i lomma før han ringte på ringeklokka.

En mørkhåret kvinne med brune øyne som bare hadde noen få rynker rundt åpnet døra. Harry skjønte at hun måtte være moren til Hermione.
"Hei, jeg er Harry," sa Harry høflig, og Fru Granger tok imot han med et vennelig smil.

"Bare kom inn," sa hun. "Vi har ventet på deg."

Harry gikk inn i gangen og trakk pusten skjelvende. Huset var akkurat som han hadde husket det; trist og mørkt, til tross for at det så litt renere ut enn da Harry hadde vært der sist. Harry var forsiktig med å unngå bildet til Sirius mamma og gikk inn i stua.

Han forventet nesten å se Sirius stå der ved siden av Lupin og familien Granger, og bare minnet av hvor mye Gudfaren hadde hatet det huset var nok til at Harry følte strøm av sinne og en klump danne seg i halsen.

Harry fortrengte et klynk da Lupin møtte Harrys blikk. Minnene var fortsatt for ferske, for mye å takle.

Han ønsket at han aldri hadde kommet tilbake.

"Hallo Harry," sa Lupin. "Hvordan føler du deg?"

"Hei," svarte Harry. Stemmen hans hørtes vrengt ut. "Jeg har det bra antar jeg."

Harry trakk på skuldrene og begynte sakte å gå bakover for å komme unna. Han ville ikke være der lenger; han ville gå til et stille sted hvor han kunne være alene.

Harry hadde akkurat kommet seg til bunnen av trappa da Lupin ropte etter han:

"Harry?"

Harry stoppet.

"Dette kommer ikke til å funke," sa Lupin, og Harry la merke til at han også så sliten og lei ut.

Harry visste ikke hva han kunne si så han sa ingenting.

"Du må vite at jeg ikke klandrer deg i det hele tatt," sa Lupin stille.

"Ja, vel," hvisken Harry, og da sinnet nok en gang fant en ny flamme inne i han styrket stemmen seg. "Det bør du. Det er min feil tross alt, og min feil alene."

"Nei," sa Lupin, litt stødigere. "Det var det absolutt ikke. Sirius tok valget om å bli med, og han visste hva konsekvensene kunne bli. Han gjorde det for de samme grunnene som deg."

Harry ble reddet av å svare da Hermione dukket opp. Hun så enda vakrere enn han husket; med håret bak ørene og en nakke som så bløt og stolt ut…

"Kan jeg snakke litt med deg, Harry?"

"Klart det," svarte Harry. Magen hans gjorde en salto av frykt. For en feiging han var.

-

Da Harry fulgte etter Hermione opp til rommet hennes, la han merke til at Hermione virket like nervøs som det han var. Det var beroligende. Han tatt seg bryet med å lære seg Occlumency derimot, så kanskje … nei, han kunne ikke gjøre det mot henne uansett.

Vel oppe gikk de inn på et rom og Hermione lukket døra bak han. Harry så ned på gulvet igjen, usikker på om han burde starte å si noe.

"Så…" sa Hermione.

"Så…" sa Harry samtidig. De lo svakt. "Hvordan har du det?" Harry visste ikke om noen annen måte å starte samtalen på.

"Jeg har det helt fint," sa Hermione og bet seg selv i leppa. "Men Harry? Vi må prate sammen…"

"Om hva da?" spurte Harry forsiktig, men innerst inne visste han godt hva hun mente. Hermione rynket pannen.

"Om det som skjedde sist kveld," svarte hun og så på han med øyne som bønnfalte han om å si noe … hva som helst.

"Å ja," sa Harry. "Kysset?"

Hermione smilte og nikket, lettet for et øyeblikk for det alvorlige utrykket kom tilbake. "Ja, det. Vel, jeg lurte på om .. det, eh … betydde noe for deg?"

Det spørsmålet var ikke Harry forberedt på og han hadde ikke noe riktig svar. Hvis han sa nei, ville han garantert såre henne. Hvis han sa ja, så kunne noen andre gjøre mer enn å såre henne. Betydde det virkelig så mye for han? Han hadde tenkt mye på det selvfølgelig, men det betydde ikke at han faktisk hadde følelser for henne, gjorde det vel? Betydde det noe for henne? Var hun lei seg for det?

"Betydde det noe for deg?" spurte Hermione igjen, nær tårer nå, men Harry kunne ikke se om det var fordi hun var sint eller lei seg.

"Eh, selvfølgelig gjorde det det," sa Harry, i en tone som han håpet passet.

"Å," sa Hermione, og så tankefull ut. "Jeg burde vel avvise Ron da … jeg mener, jeg hadde gjort det uansett, men–"

"Hva?" spurte Harry, han hadde mistet tråden i det hun sa igjen.

"Jeg avviser Ron."

"Å, men du burde ikke gjøre det for meg–" begynte Harry, men var avbrutt da Hermione tok armene rundt han i en tett klem. Han klemte henne forsiktig tilbake og følte seg litt utilpass.

Han følte hvordan håret hennes skilte han i nakken, men det luktet godt Harry følte en skjelving nedover ryggraden.

Etter en stund løsnet han litt på grepet. Øynene hennes møtte hans, og Harry ble fylt med en stor lengsel av å ha henne tett i armene hans mye lengre. Det var en kjent følelse selv om han var sikker på at han ikke hadde følt noe lignende før. Det var som at så lenge han hadde henne der så kunne han beskytte henne mot alt. Det var som hun ikke var ment til å være noe annet sted. Som om … hun var alt han trengte.

Å, det var skummelt! Og ikke var han forberedt på det heller.

En del av han ville løpe og gjemme seg under en seng eller noe, men trangen til å ha henne nærme vant lett. Harry løftet armen for å berøre skinnet hennes, så ned nakken. Han nøt hvor myk huden hennes var, akkurat slik som han hadde sett for seg den.

Hermione flyttet seg litt forover. Han kunne lett bare bøye seg litt ned før å kysse henne … han kunne føle pusten hennes mot leppene … Harry forstod ikke at det var nettopp det å kysse henne han var i ferd med å gjøre før han var så nærme at bare den minste bevegelse kunne få leppene deres til å møtes.

Å kjære, han hadde gått for langt igjen! Harry tok fort ansiktet unna og tok et skritt tilbake. Hermione, som hadde lukket øynene åpnet dem igjen, tydelig forvirret.

"Hva er i veien?" spurte hun og tok et skritt frem så hun kunne ta tak i han. Harry måtte ta enda et skritt tilbake for å unngå henne.

"Vi kan ikke … gjøre dette," sa Harry, og prøvde hardt å møte blikket hennes. Hun stirret tilbake på han mens hun bet seg i leppa.

"Det er en spådom," begynte Harry. Han visste at det ikke var en annen måte å forklare grunnene han hadde til å ikke kunne inngå et forhold med henne.

"Ja," sa Hermione nølende. "Den ble ødelagt."

"Sant … men den spådommen var bare et opptak. Den ekte ble gitt til professor Dumbledore, og … han fortalte meg hva den sa når jeg hadde kommet tilbake til Hogwarts etter å ha kjempet mot Bellatrix. Den sa ganske enkelt at jeg måtte dø i et forsøk på å drepe Voldemort."

Hermione hopet og ble likblek i løpet av noen få sekunder. "HVA?"

Harry nikket.

"Harry, er du sikker?"

"Ja, den sa at 'en må dø for den andres hånd, for ingen kan leve mens den andre overlever.'

Hermiones øyner vidnet og Harry visste at hun tenkte fort. "Men … den sier ikke at du må dø, den sier at du eller Voldemort må dø."

"Ja, akkurat som jeg har noen sjanse mot han!" sa Harry sarkastisk.

"Men det må du jo ha, ellers ville ikke spådommen ha ordlagt seg på den måten."

"Den sa også at Voldemort ikke kunne drepe meg fordi jeg har krefter som han ikke har. Men–" sa Harry når han så at Hermione åpnet munnen for å kommentere. "–Det må være det at moren min døde for å beskytte meg. Men det har jeg jo ikke lenger, for Voldemort har blodet mitt og kan til og med røre meg nå. Du burde virkelig være sammen med Ron, Hermione. Han er en veldig flott fyr og det er tydelig at han liker deg veldig godt." Harry svelget med vanskeligheter. Det var ufattelig hardt å si.

Hermione presset leppene sammen, men sa ingenting.

"Jepp. Det er derfor han alltid gjør så mange dumme ting rundt deg."

Hermione sa ingenting til det heller og gikk bort til vinduet, ryggen hennes mot Harry. Harry satte seg ned på den eneste senga i rommet og stirret på hendene sine. De sa ingenting i flere minutter helt til Hermione, uten å snu seg rundt, spurte: "Men hvorfor kan ikke vi være mer enn venner? Spådommen sier jo ikke at du kan prøve å ha et normalt liv og leve litt–"

"Jo, det gjør den," avbrøt Harry. "Den sier at 'ingen kan leve mens den andre overlever.'"

"Men da vil den spådommen være som en forbannelse!"

"Det er akkurat det den er," svarte Harry stille; stemmen hans bare så vidt over et hvisk da det gikk opp for han også.

-

Ja, der har dere det femte kapittelet på norsk. Jeg har ingen planer om å oversette alt sammen, det tar mer tid og jobb enn det jeg føler er verdt akkurat nå. Som regel er det mye morsommere å lage helt nye kapitler eller historier. Men å oversette litt til norsk av og til er bare gøy og da er det like greit å poste. Hovedpoenget er å tilby et alternativ til lesere som ikke bare vil lese på engelsk. På denne måten kan dere selv vurdere om det er verdt å forsette å lese på den originale versjonen eller ikke. For historien har dere jo.

Ellers håper jeg dere er fornøyd. Sleng gjerne inn en kommentar, det er alltid gøy å få og er veldig oppmuntrende. Det viser også om det er noe særlig interesse for en norsk oversettelse eller ikke.