Pen avsluttning. Alle løse tråder ble nøstet flott opp og bundet opp i en vakker sløyfe.
Elsket de siste 3 paragrafene spesielt godt. (Eller, er det riktig å regne enkle setninger som karakterer sier som paragrafer? I så fall, de siste 6-7 paragrafene…)

Ny energi!
Likte veldig godt det at de på en måte lagde en ‘Topptur postkasse’ på toppen. Og at de fant stedet hvor Morgan hadde vært.

Huff, mareritt er ikke greit.
Og det der var litt av en berg og dalbane.

Likte veldig godt bade scenen(e)

Stakkar… Men Rosa vet hvordan hun skal hjelpe!
«Sjømenn slites fort opp.» Lo godt av den kommentaren.
Og den nesten eksistensielle krisen Langemann går verbalt igjennom, før Rosa minner ham på at han faktisk er på vei opp et fjell. Elsker når karakterer som er litt nedenfor blir minnet på hvor mye de utretter eller hvor godt de faktisk klarer seg.

(Når det er sagt, så hadde en liten fortelling hvor Langemann ble tvunget til å bruke krykker over noen uker/måneder grunnet en akutt skade vært noe jeg hadde slukt øyeblikkelig. Hurt/Comfort vrak som jeg er…)

Og hvordan ALLE likte ham fortere enn Rosa, perfekt.
Noe sier meg at han virkelig likte den utfordringen.

Rosami! Herlig!

Awww, han tviler på seg selv…
Og det å få se det første møtet med Rosa var fantastisk.

Det med at Oliver forventet at Langemann kom til å se noe annet da han skulle se gjennom eiendelene til Morgan traff på en spesiell måte.
For et år siden så flyttet jeg inn i det huset jeg arvet for over 20 år siden. Jeg fant utrolig mange småting som fikk meg til å huske minner fra pappa som jeg ikke visste at jeg hadde mulighet til å huske. -Og det var gjerne slike helt ‘uviktige’ ting, som andre garantert hadde sett på som skrot.

Yay, han ser ut til å ha det litt bedre.
Og bildet av at han sitter ute på verandaen i en gyngestol og røyker pipe, vakkert.

Også, YAY, TUR!

Skal innrømme at jeg lurte veldig på hva som hadde skjedd med ham, ettersom dette var den første historien jeg las igjennom. (Men på skrivemåten din så antok jeg at det ville bli nevnt før eller siden.)
Den skaden hørtes ikke bra ut.

*Når du omtrent blir overlykkelig over at en fiksjonell karakter kysser en annen fiksjonell karakter på panna*

Huff, stakkars Langemann. Virkelig ikke tilfreds med å være landkrabbe.
-Og huff, selv om alkohol teknisk sett er et løsemiddel, så er det sjeldent løsningen-

Og jeg har definitivt funnet en ny guilty pleasure… H/C Langemann…
(Og Rosa/Langemann…)

Vet likesom ikke helt hvordan jeg skal takle dette. Jeg føler meg vel bevandret i fanfiction, men det er hovedsakelig fanfiction av show som legger opp til en mørkere tone. Jeg føler at det å crushe på en kaptein sabeltann karakter er på et litt annet nivå enn å crushe på Dean Winchester, Oliver Queen eller Derek Morgan.
-Please send help-

Okay, så… Jeg las gjennom denne tidligere i dag, men kunne ikke kommentere da, ettersom det alltid virker så klønete å skulle skrive ned kommentarer på mobilen. Men dette er noe av det beste jeg har lest på norsk.
Vanligvis føler jeg at skjønnlitterære ting som blir skrevet på norsk virker så stivt og dødt (-kanskje med unntak av nynorsk), men du klarte definitivt å motbevise dette. Alle de 12 kapitlene var så livaktige som de kunne få blitt, og jeg ble rett og slett glad for at den spørrende tanken som ramlet ned i hodet mitt, om det fantes noe fanfiction fra Kaptein Sabeltanns verden, måtte besvares.
Jeg bøyer meg i støvet.